Reisen til Georgia – en beretning

posted in: Nyheter | 2

Takket være et stipend fra VOFO, kunne vi, Marianne og Raphael, reise til Georgia for å besøke et bio-dynamisk jordbruksprosjekt og samtidig knytte an til mennesker i Georgia. Ge-orgos betyr den som dyrker jorda, og dette området er et av verdens aller eldste jordbruksområder. Det sies at det var her det for aller første gang ble dyrket hvete. I Georgias legender fortelles det at hveten ble gitt dem fra gudene. Landet ligger på den fruktbare sletten mellom nord og sør-Kaukasus, eller den store og den lille Kaukasus. Siden landet var av de aller første som ble kristnet, har det en usedvanlig og betagende kombinasjon av vakker natur og gamle kirker. Disse ble bygget på høydene, som en effektiv beskyttelse mot fiender, og troner i dag som vitnesbyrd om tidligere tiders rike kultur.

Georgia har en dramatisk historie, med en særdeles strategisk beliggenhet som gjennomgangen fra Europa til Asia fra Svartehavet til det Kaspiske hav, ved foten av Kaukasus hvor det ellers kun finnes et annet pass. Kaukasus har i tillegg et stort antall folkegrupper og språk (mer enn 80 ulike), og disse har ofte blitt spilt ut mot hverandre i kampen om kontroll. Fra den aller nyeste historien kjenner vi krigen i Abkhazia og Sør-Ossetia, to områder som nå er skilt ut fra Georgia.

Tbilisi var alltid et senter for folkene i Kaukasus-området, til tider også for armenere og aserbajdsjanere. I dag er Tbilisi en pulserende storby med en fascinerende blanding av gammelt og nytt. Her ligger kirker og borger og gamle bad med varmt svovelrikt vann fra de første århundrene etter Kristus – ennå i bruk for georgierne selv og for turister, i litt ulike prisklasser … Vi prøvde et av de folkelige. Du får tildelt et eget badeavlukke og stiger ned i et dampende varmt!!! svovelduftende basseng. Der kan du ligge en time eller fler. Jeg klarte nesten et kvarter … Etterpå føler du deg som ny, gjennomvarm og avslappet. Og mineralene gjør godt.

Georgierne er usedvanlig stolte av sitt land og sin kultur, og forbitrelsen og angsten for russerne er stor. Ikke så rart, med tanke på de siste to hundre årenes historie. Våre venner i Zugdidi, hovedstaden i vest, fortalte om evakueringen av byen for bare et par år siden hvor de russiske bombeflyene fløy så lavt over huset deres at de kunne se pilotenes ansikter. De var de eneste som valgte å bli – sammen med legene som ikke får lov å forlate området og de gamle som nekter å dra. Det gikk bra den gangen, de slapp med skrekken, men det er klart at slike opplevelser ikke gjør forholdet til en stor nabo bedre.

Georgia er i dag et særdeles fattig land. Her er ikke spørsmålet hva du gjør, men om du har arbeid. Og lønnen er lav, rundt 700 til 1200 kroner mnd., noe som ikke står i stil med kostnadene. Overalt står spøkelsesaktige fabrikker og bygninger fra Sovjet-tiden. De ble stengt etter at Georgia ble uavhengig og og sovjetøkonomien på tvers av alle delstatene kollapset. Heller ikke egnet til å styrke vennskapsforholdet … Det mest tragiske er imidlertid at jordrukslandet Georgia ikke lenger er et jordbruksland. Det vil si: Bonden står nederst på rangstigen. Det er også et resultat av Sovjet-tiden: Alle jordeiere ble, som vanlig var under Stalin – deportert til Sibir eller andre steder. Det skapte et brudd i jordbrukstradisjonene og reduserte bøndenes verdighet. I dag tar alle som kan en akademisk utdanning, og bonden står lavest i kurs. Ingen vil dyrke landet, alle vil inn til Tbilisi eller en annen av de store byene.

Nettopp dette punktet er anliggende for det prosjektet som er målet for reisen vår. Prosjektet Momavlis Mista («Godt brød») i Kakheti i Øst-Georgia, ved foten av Kaukasus, forsøker å bringe nye impulser og ny verdighet til jordbruket i regionen. Franskmannen Jean-Jeaques Jacob har, etter en eventyrlig forhistorie av tilfeldigheter (hvis det finnes?) fått med seg georgisk urkorn som ble oppbevart i en frøsamling i Tyskland i mer enn 80 år, tilbake til Georgia. Denne hvetesorten kan ikke videreforedles på konvensjonell måte, men har en stor verdi i sin biotilgjengelighet og variasjonsevne, og den tåles av glutenallergikere – som Jean-Jeaques selv. Nå har foreningen en økologisk gård på 12 hektar hvor de dyrker hvete. Samtidig har de bygget opp et bakeri der en døv-stum medarbeider fra landsbyen har sin arbeidsplass, og har et samarbeid med flere familier i landsbyen. To ganger i uka drar de til Tbilisi og selger brød og andre produkter.

Jean-Jeaques mål er å bringe nye impulser til jordbruket, forbedre dyrkingsmetodene og jordkvaliteten. Jorda i Georgia utarmes ved dårlig drift: Overalt går kyr og gresser, siden de fleste familier har en ku eller tre. Men kuene er magre av mangel på godt fôr. Jorda trampes ned og avlingene blir dårlige. Egentlig er klima og jorda her egnet for dyrking av nesten alt, siden landet har flere ulike klimasoner, fra subtropisk til ørken og evig snø i fjellene. Georgierne har et fantastisk kjøkken som speiler den rike tilgangen på frukt, nøtter og grønnsaker. Særlig er de kjent for sin bruk av valnøtter, koriander og løk. Allermest er landet jo forbundet med vindyrkingen som har lange og rike tradisjoner helt tilbake til de greske mysteriene. Slik sett ligger alt egentlig til rette for en rik jordbrukskultur.

På gården til foreningen Momavlis Mlitsa fikk de for to år siden en spesiell type plog for skånsom jordbearbeiding (jorda blir løsnet, ikke snutt om). Den vakte stor oppsikt, både i landbruks-skolen i området og blant bøndene. Jean-Jeaques måte er å gjøre, ikke snakke; han lar bøndene se og oppdage selv. Og bøndene her er særdeles praktiske og observante, vant som de er med å utnytte små ressurser på kreative måter. De ser fort når noe fungerer. Dermed vokser tilliten og metodene kan spre seg. Nå har de holdt på i 10 år, og tingene vokser.

Det store ønsket er at flere mennesker kunne begynne å interessere seg for jordbruk igjen. Mange kommer fra landsbygda, men identifiserer seg med sitt akademiske yrke som de ikke kan utøve fordi det ikke finnes jobber. Landsbygda ligger i store områder så å si brakk, kun med omvandrende dyr; mengder av (magre) kuer, griser i alle grøftekanter, høner, sauer, hester og geiter i skjønn forening. Og hasselbusker og frukttrær og mer eller mindre velstelte hager. Når besteforeldregenerasjonen er alene tilbake, har de ikke krefter nok til å dyrke jorda og holde hagene velstelt.

Men georgierne elsker sitt land og sin kultur med en for oss nesten litt utfordrende patriotisme. Men uten denne kjærligheten ville den rike kulturen ikke kunnet overleve under de utfordrende forholdene. De elsker sin Rustaschwili, dikteren som på 1100-tallet under dronning Tamars blomstrende regjeringstid,  skrev nasjonaleposet «Mannen i tigerfell». Helt inn i våre dager har det vært slik at enhver kvinne fikk med seg to gaver når hun giftet seg og forlot foreldrehjemmet: Bibelen og Rustaschwili….

Vi fikk selv oppleve kjærligheten til dette eposet da vi var til stede på en forestilling med barna i en kulturskole. I festen etterpå ble vi bedt om å lese høyt fra den tyske oversettelse, så de kunne høre sitt epos på dette språket. Med tårer i øynene lyttet de henført, i begeistring over melodien og kraften de kunne oppleve selv i et annet språk. Og det er hevet over tvil: kvaliteten i deres nasjonalepos er gedigen og inntar med rette sin plass i verdenslitteraturen.

Ja, nå ble vi virkelig i stuss om vi på alvor må snu på noen innlærte sannheter fra skole-historien: Har renessansen kanskje begynt i Georgia før den kom til Firenze? Det berømte platonske akademiet i Toscana–bystaten var ikke startet enda, og skolen i chartres var samtidig, da dronning Tamar og kong David «byggeren» fikk sitt platonske akademi i Gelati til å blomstre, attpå til ledsaget av et tilsvarende aristotelisk akademi som motpol i Ikati i den østlige lansdelen.

Og til de karakteristiske georgiske navnene: Sakaschwili er som vår Johansen eller Olsen; Schwili betyr barnet til, altså barnet til Saka(rias), mens dse betyr sønn, som i Schewardnadse. Georgisk er helt ulikt nabospråkene, har ingen likhet med russisk, armensk eller aserbajdsjansk (disse er henholdsvis inodeuropeiske og turkspråk, mens georgisk er et av over 40 kaukasiske språk som har utviklet seg i fjellområdene). Skriften er også helt spesiell, som de selv litt spøkefullt sier: som om noen har kastet litt spagetti på papiret … Det mest frydefulle er kanskje å få oppleve georgisk sang og dans. Den flerstemte sangen holdes aktivt i hevd og kan høres på restauranter og der mennesker kommer sammen. Den gamle tradisjonen med en bordleder (toastmaster) som holder og ikke minst tildeler og regisserer små innlegg med veloverveide ord mellom de mange rettene, skålene med georgisk vin og flerstemt georgisk sang er fortsatt levende. Dansen også. Da vi fikk være med å feire en fødselsdag, oppsto sangen og dansen impulsivt og full av musikalsk og sosial fellesskapsfølelse. En begeistrende opplevelse for oss nordboere!

Reisen skal nok få sin fortsettelse – i form av kontakt rundt prosjektene og med en kultur-reise åpen for flere. Vi kommer tilbake med mer! Og vi takker alle våre georgiske venner for gjestfrihet og generøsitet – og VOFO for å gi oss denne muligheten!

2 Responses

  1. Unni Beate Sekkesæter
    | Svar

    Takk for kjempefin beretning om det vakre landet Gelorgia hvor jeg også har vært. Jeg håper en gang å kunne bidra noe til denne utvikingen også – når tiden tillater det.
    Takk for deres engasjement!

  2. Cathrine Sverre
    | Svar

    Takk for fantastisk beretning ! Så viktig å vite noe om hva som skjer i områder som ellers får lite omtale i mediene. Godt at dere reiser og skaper forbindelse til mennesker som arbeider med et slikt initiativ som er så grunnleggende for å bevare og gjenreise jordbruk og kultur. Takk !

Leave a Reply