Sentrum og periferi

Noen ganger skjer det viktige i periferien, ikke i sentrum – og hva er egentlig periferi på vår runde klode? Vi mennesker klumper oss sammen i større og større byer, men jorda er like rund og «graset er grønt for æille». I disse dager kjemper folket i nord for råderett over egne ressurser, mot tvangssammenslåingen med Troms som politikere i «sentrale strøk» sitter og tenker ut, eller mot den gigantiske vindkraftparken midt i reindriftsbeitet, som noen i enda mer sentrale strøk synes er framifrå. For ikke å snakke om forsøket på å selge ut fiskekvotene. Vi vil ikke ha det sånn! Men hvor vender vi oss når «noen» ser ut til å eie både bukta og begge endene? Da er det kanskje ikke så dumt å begynne i periferien?

Finnmark er et annet sted, et sted der sola aldri går ned om sommeren og natta varer hele vinteren, der snøen ligger til ut i juni og kommer tilbake i oktober. Akkurat nå ligger snøen glitrende hvit og ren over eventyrlandet i nord. Folk slukker ikke utelyset om natta, for så er det ikke lett å finne fram og orientere seg. Der borte ser jeg lyset til han Arnt … I den lange blålystimen kan du fort støte på reven, mens reinsdyra er langt inne på vidda på denne tida mot jul. Du finner ikke ferdige skispor og lysløype, her må du tråkke deg vei sjøl. Går du ofte nok, blir det spor av det og, om du synker godt nedi de første gangene. Men ta fram sparken, så kan du suse avsted; her blir ikke salta og strødd, her er rein, hvit snø og framifrå forhold for sparken! Går du utenom veien får du vasse. Når månen lyser, stjernene blinker og nordlyset flammer over himmelen, er det ikke mørkt engang!

Hvordan skulle en barnehage her være, sånn ideelt sett? Vi lever med kontrastene; varmt og godt inne,kaldt og friskt ute. Vi øver mot og kraft til å møte vinter og  mørke, vi leter etter det som gir lunhet og trygg hjemmefølelse midt i snøføyken. Her oppe tenner alle bål, koker kaffe og mat og lager seg le. Du skjuler ikke bålplassen etter deg, men lar den ligge så nestemann lettere finner varmen. Her har vært folk, det kjennes liksom nært!

I barnehagen har vi reinskinn og kan lage oss sittebenker i snøen med varmt skinn å sitte på ved bålet. Pølsene har gjort sitt inntog, men fortsatt kokes det reinkjøtt i gryte. Vi har reinskrotten i frysen, og til våren blir det å lage tørkakjøtt og kokegrop. Alle har selvfølgelig en god kniv, så kan du sitte ved bålet og skave på et bein og lage noe fint, mens du synger en stubb for røyskatten.

 

Folk strikker. Det er imponerende å se hvor flittige damene er med strikketøyet. På alle messer og markeder kommer de med ullstrikk, ikke bare sokker og votter og gensere. Ullbukse er fantastisk under vindbuksa. Da jeg sa til ei at det vel tok si tid å strikke de lange beina, så smilte ho skrått og sa at «Ja,ja, men strikker du litt hver dag, så…». Det gjelder å holde koken, strikke litt hver dag… ikke gi seg, men traske på. Det er den seige viljen her, det er du og jorda. Og slik går nu dagan…

Her inne i fjorden er folk bønder. Det står kyr i fjøsen. Barna i barnehagen fylte stallen til Maria og Josef med ku og kalv til oksen. De må jo være med, kan du skjønne! Om sommern er det gras og potet som gjelder, bær og sopp om høsten. Men om vinteren er de ute med hundene på vidda, øver til Finnmarksløpet og tar med seg turister på tur. Noen guider på ski, andre med slede og hund, opp på fjellene eller breen eller inn på vidda. Lenger ute i fjorden bor fiskerne. De er visst et annet folk, med et annet sinnelag, liksom fortere i snuen, sies det.

 

Jeg har slått meg til i et veikryss. Jeg kunne satt meg i bilen hjemme og kjørt E6 i 1926 km fra dør til dør; han går helt opp forbi Langfjorden, gjennom Alta og videre til Kirkenes. Fra Alta til Kirkenes er det omtrent så langt som fra Oslo til Trondheim, rundt 500 km,  eller drøyt 6 timer, men det vøler ikke folk her. Skal du til IKEA, så må du kjøre til Finland, handle og dra hjem igjen. Det tar nu et par tima… Skulle sett at vi søringer i Oslo dro på handletur til IKEA i Trondheim…

Det er ikke så trygt med bil når vogntogene ligger strødd på kryss og tvers. Likevel klarer du deg ikke så godt uten bil her oppe; bussen min går en gang hver dag, veiene er lange og brøytekantene høye, og fortau fins ikke. Veiene er ikke så mange heller; her i bygda har vi to, det er hovedveien og Biveien. Og E6. Biveien er snarveien mellom de to… Jeg synes det er fint med bier, så jeg har tenkt det mer i den retningen. Barnehagen ligger i Biveien 25, så da passet det fint med bivokslys; Bikuben liksom … Og for bygda er vi blitt en slags bikube; et samlingssted ved siden av samfunnshuset. Vi inviterer til fest og samling så ofte vi kan, med mat og litt høytid og mye glede og varme. Det betyr mye for samhold og identitet. Skolen er borte, butikken, posten, banken, legesenter og helsestasjon er borte. Men barnehagen er kommet tilbake, og det gir håp for framtida!

Her i bygda «mi» møtes mange slags folk og tradisjoner. Ikke bare bønder og fiskere, her er også reindriftssamer fra mai til oktober, og et sterkt innslag av kvensk kultur.  Den kvenske kulturen har ikke fått så mye oppmerksomhet som den samiske, men den har røtter langt tilbake og var den dominerende kulturen i et stort område med senter innerst i Botnviken. Beretningen om Kong Nor, kvenkongen, finner vi i den gamle Flatøyboka fra Island, Etter sagnet var det han som gav Norge navn, for siden å dele landet mellom sine sønner, Agder og Tron, som igjen delte det med sine sønner. Slik fikk etter sagnet Norge og fylkene sine navn, og Flatøyboka skal man ikke kimse av!

Så kanskje er ikke landet her oppe periferien? Kanskje er det dette som er senter; ankerfeste så å si? Betlehem var jo heller ikke midt i sentrum, men det ble et sentrum for mange mennesker  – senere. Og slik er det ofte i verden, at viktige impulser starter i det vi anser som periferien, for siden å ha gjennomgripende virkning for framtida. Derfor føles det helt riktig å være med i dette lille barnehageinitiativet langt oppe i nord; vi vet jo ikke hvorfra framtida lar seg påvirke og inspirere!  Det er i alle fall dette som er sentrum for folket her; nær jorda og ressursene og tradisjonene, snøen og vidda og fjord og fjell og havet utenfor. De kjemper for sin råderett over naturen og livet her oppe, for å være her hvor de hører hjemme. Midt i sentrum!

  1. Avatar
    Randi Emaus
    | Svar

    Periferien tatt på kornet! Veldig fint, Marianne?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Sentrum og periferi

Noen ganger skjer det viktige i periferien, ikke i sentrum – og hva er egentlig periferi på vår runde klode? Vi mennesker klumper oss sammen i større og større byer, men jorda er like rund og «graset er grønt for æille». I disse dager kjemper folket i nord for råderett over egne ressurser, mot tvangssammenslåingen med Troms som politikere i «sentrale strøk» sitter og tenker ut, eller mot den gigantiske vindkraftparken midt i reindriftsbeitet, som noen i enda mer sentrale strøk synes er framifrå. For ikke å snakke om forsøket på å selge ut fiskekvotene. Vi vil ikke ha det sånn! Men hvor vender vi oss når «noen» ser ut til å eie både bukta og begge endene? Da er det kanskje ikke så dumt å begynne i periferien?

Finnmark er et annet sted, et sted der sola aldri går ned om sommeren og natta varer hele vinteren, der snøen ligger til ut i juni og kommer tilbake i oktober. Akkurat nå ligger snøen glitrende hvit og ren over eventyrlandet i nord. Folk slukker ikke utelyset om natta, for så er det ikke lett å finne fram og orientere seg. Der borte ser jeg lyset til han Arnt … I den lange blålystimen kan du fort støte på reven, mens reinsdyra er langt inne på vidda på denne tida mot jul. Du finner ikke ferdige skispor og lysløype, her må du tråkke deg vei sjøl. Går du ofte nok, blir det spor av det og, om du synker godt nedi de første gangene. Men ta fram sparken, så kan du suse avsted; her blir ikke salta og strødd, her er rein, hvit snø og framifrå forhold for sparken! Går du utenom veien får du vasse. Når månen lyser, stjernene blinker og nordlyset flammer over himmelen, er det ikke mørkt engang!

Hvordan skulle en barnehage her være, sånn ideelt sett? Vi lever med kontrastene; varmt og godt inne,kaldt og friskt ute. Vi øver mot og kraft til å møte vinter og  mørke, vi leter etter det som gir lunhet og trygg hjemmefølelse midt i snøføyken. Her oppe tenner alle bål, koker kaffe og mat og lager seg le. Du skjuler ikke bålplassen etter deg, men lar den ligge så nestemann lettere finner varmen. Her har vært folk, det kjennes liksom nært!

I barnehagen har vi reinskinn og kan lage oss sittebenker i snøen med varmt skinn å sitte på ved bålet. Pølsene har gjort sitt inntog, men fortsatt kokes det reinkjøtt i gryte. Vi har reinskrotten i frysen, og til våren blir det å lage tørkakjøtt og kokegrop. Alle har selvfølgelig en god kniv, så kan du sitte ved bålet og skave på et bein og lage noe fint, mens du synger en stubb for røyskatten.

 

Folk strikker. Det er imponerende å se hvor flittige damene er med strikketøyet. På alle messer og markeder kommer de med ullstrikk, ikke bare sokker og votter og gensere. Ullbukse er fantastisk under vindbuksa. Da jeg sa til ei at det vel tok si tid å strikke de lange beina, så smilte ho skrått og sa at «Ja,ja, men strikker du litt hver dag, så…». Det gjelder å holde koken, strikke litt hver dag… ikke gi seg, men traske på. Det er den seige viljen her, det er du og jorda. Og slik går nu dagan…

Her inne i fjorden er folk bønder. Det står kyr i fjøsen. Barna i barnehagen fylte stallen til Maria og Josef med ku og kalv til oksen. De må jo være med, kan du skjønne! Om sommern er det gras og potet som gjelder, bær og sopp om høsten. Men om vinteren er de ute med hundene på vidda, øver til Finnmarksløpet og tar med seg turister på tur. Noen guider på ski, andre med slede og hund, opp på fjellene eller breen eller inn på vidda. Lenger ute i fjorden bor fiskerne. De er visst et annet folk, med et annet sinnelag, liksom fortere i snuen, sies det.

 

Jeg har slått meg til i et veikryss. Jeg kunne satt meg i bilen hjemme og kjørt E6 i 1926 km fra dør til dør; han går helt opp forbi Langfjorden, gjennom Alta og videre til Kirkenes. Fra Alta til Kirkenes er det omtrent så langt som fra Oslo til Trondheim, rundt 500 km,  eller drøyt 6 timer, men det vøler ikke folk her. Skal du til IKEA, så må du kjøre til Finland, handle og dra hjem igjen. Det tar nu et par tima… Skulle sett at vi søringer i Oslo dro på handletur til IKEA i Trondheim…

Det er ikke så trygt med bil når vogntogene ligger strødd på kryss og tvers. Likevel klarer du deg ikke så godt uten bil her oppe; bussen min går en gang hver dag, veiene er lange og brøytekantene høye, og fortau fins ikke. Veiene er ikke så mange heller; her i bygda har vi to, det er hovedveien og Biveien. Og E6. Biveien er snarveien mellom de to… Jeg synes det er fint med bier, så jeg har tenkt det mer i den retningen. Barnehagen ligger i Biveien 25, så da passet det fint med bivokslys; Bikuben liksom … Og for bygda er vi blitt en slags bikube; et samlingssted ved siden av samfunnshuset. Vi inviterer til fest og samling så ofte vi kan, med mat og litt høytid og mye glede og varme. Det betyr mye for samhold og identitet. Skolen er borte, butikken, posten, banken, legesenter og helsestasjon er borte. Men barnehagen er kommet tilbake, og det gir håp for framtida!

Her i bygda «mi» møtes mange slags folk og tradisjoner. Ikke bare bønder og fiskere, her er også reindriftssamer fra mai til oktober, og et sterkt innslag av kvensk kultur.  Den kvenske kulturen har ikke fått så mye oppmerksomhet som den samiske, men den har røtter langt tilbake og var den dominerende kulturen i et stort område med senter innerst i Botnviken. Beretningen om Kong Nor, kvenkongen, finner vi i den gamle Flatøyboka fra Island, Etter sagnet var det han som gav Norge navn, for siden å dele landet mellom sine sønner, Agder og Tron, som igjen delte det med sine sønner. Slik fikk etter sagnet Norge og fylkene sine navn, og Flatøyboka skal man ikke kimse av!

Så kanskje er ikke landet her oppe periferien? Kanskje er det dette som er senter; ankerfeste så å si? Betlehem var jo heller ikke midt i sentrum, men det ble et sentrum for mange mennesker  – senere. Og slik er det ofte i verden, at viktige impulser starter i det vi anser som periferien, for siden å ha gjennomgripende virkning for framtida. Derfor føles det helt riktig å være med i dette lille barnehageinitiativet langt oppe i nord; vi vet jo ikke hvorfra framtida lar seg påvirke og inspirere!  Det er i alle fall dette som er sentrum for folket her; nær jorda og ressursene og tradisjonene, snøen og vidda og fjord og fjell og havet utenfor. De kjemper for sin råderett over naturen og livet her oppe, for å være her hvor de hører hjemme. Midt i sentrum!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *